Skumle ting i Vestfold

Jan Mehlum hadde en vellykket start som kriminalforfatter med sin debutroman "Gylne Tider" (1996). Anmelderne var fulle av lovord. "En storartet debut av den norske sosiologen Jan Mehlum" skrev f.eks. en anmelder i Berliner Tagezeit.

Med sin nye roman "Kalde Hender" forfølger Jan Mehlum opplagt suksessen. Boka har alle de kvaliteter og ingredienser en kresen leser kan ønske seg. Handlingen iler spenstig og med økende fart mot opprydding og oppklaring. Miljøskildringene er ekte og opplevd, og personene skildret med klar og underholdende individualisering. Og språket har den rette sosialetiske tone, både i ordvalg og stil og er krydret med småironiske understatements.

Tønsbergadvokaten Svend Foyn, som er hovedaktøren i romanen, er på langt farligere jakt enn sin berømte navnebror og hvalfangstpioner. Jan Mehlum har plassert ham i et belastet og kriminelt vestfoldmiljø med Tønsberg som sentrum. Vi møter en blanding av stoffbrukere- og langere, skoletrøtte tenåringer og forskrudde nynazister. Men så viser det seg at det går tråder fra dette miljøet og til det som verre er, barneporno og aktiv pedofili med sadisme, mishandling og drap, ledet både fra Tønsbergs beste vestkant og mer lugubre steder i Oslo østkant blant innvandrermiljøet der.

Svend Foyn og hans støttespiller politimannen Wilhelm Mørk får nok å stå i: Rulle opp forbryterligaen og berge liv, både andre og eget. I tillegg står de i den latente konflikten mellom egen effektiv etterforskning og det offentliges og kollegers byråkratiske formalisme. Og ikke minst må de manøvrere mellom sosialarbeideres loyalitet og taushetsplikt og samfunnets krav på beskyttelse. Nettopp på disse felter viser romanen god innsikt og sosialt engasjement.

I "Kalde Hender" skjer hele tiden en serie av mystiske ulykker, dødsfall og drap. Og da til slutt en av hovedaktørene i forbryterligaen blir drept, så ender Jan Mehlums roman slik andre krimbøker gjerne begynner, med uvisshet om hvem som var morderen. Teoretisk er det flere muligheter, selv om nok de fleste lesere vil få sine klare meninger.

Arthur Tørå, Agderposten

Kalde Hender

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

Spennende vestfoldsk krim

Igjen er helten den lett stammende advokaten med det karakterisktiske Tønsbergnavnet Svend Foyn. Skjønt helt; han er vel nærmest en slags antihelt, den litt makelig anlagte, konjakk- og sigarnytende, litt ujuridisk handlende advokaten som blir viklet inn i nok en tragisk historie. Den litt aparte juristen mangler imidlertid ikke detektivens evner, og han går ikke av veien for å ta imot en omgang juling, eller tøye loven litt vel langt i sin søken etter sannheten og oppklaringen.

Og om småbymiljøet i Tønsberg er rammen om det hele, er historien "internasjonal" og høyaktuell nok. Denne gang er det barneporno det dreier seg og, ispedd en smule ny- og gammelnazisme, islett av østeuropeisk mafia og med rusmijøet som en del av arenaen. I så måte griper Mehlum tidens temaer, vever det hele sammen til en spennende og velskrevet historie. Med stram og sikker regi lar han handlingen fare fram. Han fenger, holder på leseren fra første til siste side, og bekrefter dermed at lovordene etter debutboken forsatt har sin berettigelse. Med Jan Mehlum har norsk kriminallitteratur fått nok en forfatter av stort format.

Mehlum er effektiv, ikke vare i å regissere en handling praktisk talt uten dødpunkter, men også i sin bruk av språket. Han gir den utrolige historien troverdighet, slik den dyktige spenningsforfatteren skal, og selv om alt skjer med en norsk småby som bakteppe, er det en roman som bør kunne fenge også internasjonalt. En tysk oversettelse også av den andre beretningen om advokat Svend Foyns oppdrivende og meddrivende opplevelser er vel høyst sannsynlig.

Vi gleder oss allerede til neste Mehlum-thriller. Bare på et punkt synes vi det skurrer en smule; hovedpersonen, den stammende advokaten, får vi ikke helt tak i. Mehlum har problemer med å velge hva slags karakter han skal skape - på den ene siden en pjuskete, nesten litt loslitt type; på den annen side en modig og effektiv etterforsker med sans for klasse og det gode liv. Uansett, vi trives i selskap med Svend Foyn, vi føler med ham, vi kjenner oss tidvis igjen i ham, og som i krimbøker flest; han klarer brasene - til slutt.

Svend E. Hansen, Østlandsposten 13.10.98

Vestfoldkrim med høyt tempo

Gutten foran skrivebordet betraktet meg med et merkelig boksent blikk. (...) Han var temmelig ubestemmelig av alder, men jeg gjetter på en femten-seksten år, selv om han var både liten og tynn. Den kritthvite, nesten gjennomsiktige huden ble framhevet av fregnene, som var drysset raust utover et spisst, lite fjes. (...)

Tønsberg-advokaten Svend Foyn er tilbake på kontoret etter at gåten i "Gylne tider " (1996) er løst og tilbakelagt. Imidlertid virker denne svært så uortodokse advokaten som en magnet på det kriminelle miljøet i Tønsberg. Til betydelig ergrelse for de øvrige ansatte i advokatfirmaet søker tvilsomme individer "beskyttelse" hos Foyn, og dette igjen fører ham inn i miljøer som så absolutt ønsker å drive sin geskjeft i fred.

Hva håper denne femtenåringen å oppnå hos Svend Foyn? Gutten forsvinner imidlertid før han får avlevert sitt oppdrag, og noen timer senere omkommer han på jernbanelinjen like ved Tønsberg stasjon. Elvis Kristiansen er navnet, og "ulykken" kan like gjerne skyldes en forbrytelse. For å få visshet graver Foyn seg ned i en sak som snart ryster det lokale miljøet.

Spor som krever intens etterforskning dukker opp - spor som leder hen til kriminelle "samfunn" politiet vanskelig får ryddet opp i. På overflaten har Elvis Kristiansen "surfet" i rasistiske miljøer - men langt mer alvorlig er det at den samme ungdommen har vært utnyttet av pedofile som har brukt mindreårige i en pervers filmindustri.

Svend Foyn driver etterforskning i en bunnløs hengemyr, og faren for eget liv er overhengende - "nærtagende" bakmenn ønsker den brysomme advokaten av veien, og mer enn en gang er de nær ved å lykkes.

Selve storyen er snedig arrangert, selv om mange nok vil ha følelsen av at deler av historien er blitt til underveis. Men gjennomlever man de sentrale intermessoer etter at vel 200 sider er opplevd, ser man raskt den indre nerve og hvordan enkeltepisoder føyer seg sammen til et hele. Om forfatteren ved veis ende velger en opplagt løsningsmodell, ja, det skal anmelderen ikke avsløre.

Klart er Jan Mehlum i ferd med å bli en av våre mest spennende kriminalforfattere. Dødpunkter finnes knapt i årets bok - høyt tempå og beregnende virkemidler øker leserens hjerterytme - og dessuten mestrer Mehlum et språk som gir miljøene en realisk ramme.

Selv om sjuettet ikke er direkte orginalt, gir forfatteren stoffet en personlig og intim atmosfære. Han lar handlingen utspille seg i en by han kjenner inn i det innerste rom, og for lesere som selv kjenner byen og de tilgrensende kommuner blir stoffet ekstra underholdende.

Samtidig vet Jan Mehlum å flette humoren inn i en fortelling som har særdeles dystre perspektiver. Ikke bare kjenner Mehlum det ytre rom; forfatteren bruker åpenyst sitt verktøy for å tilkjennegi sin mening om forskjellige forhold i Vestfold-byen. Her finnes knapt noen nåde hverken når det gjelder politietaten eller byens sentrale presseorgan, og lokale lesere vil gjentatte ganger opplagt trekke på smilebåndet når den refsende Mehlum lar seg friste.

"Kalde hender" har faktisk det meste av hva leseren venter av en kriminalroman

Jon Terje Grønli, Gjengangeren 11.10.98

Pedofili og nynazisme

Førsteamanuensis i i samfunnsfag, Jan Mehlum, med daglig arbeidspless Høgskolen i Vestfold, viste med førsteboken "Gylne Tider", at krimgenren kan være både samfunnskritisk lekegrind, politisk realisme og psykologisk spenningslek.

Mehlums bok av året stiller i ingen dårlig klasse! Og siden jeg var innom klisjeer: Det ble sene natten før jeg kunne legge boken fra meg, for her drives leseren stadig fremover, fra filmscene til filmscene. For dette er billedrikt. Visuelt og meddiktersk er du på kroken fra første side. Tønsberg-advokaten Svend Foyn har kontor med utsikt til Torvet, han går på Esmeralda, "sammen med annen vakker og vellykket ungdom,". I sin klassiske Jaguar tar han seg frem til det velutstyrte fosterhjemmet på Søndre Nes, til pasjonen på Nøtterøy eller shippingavdelingen på Håndverkeren.

Den store småbyen

Mehlum kjenner Tønsberg godt, han er konkret i miljøskildring. I et intervju med TV Vestfold har Mehlum sagt at selvsagt er mye fiksjon, men at noen personer er ganske virkelige. Og den store småbyen kan vel så godt være Drammen, Bodø eller hvilken som helst norsk by.

Den lett stammende, en meter og nitti høye advokaten Svend Foyn har plassert seg i norsk krimlitteratur,- og det med den største selvfølge. Han og Hulda (bikkja), bør absolutt henvende seg til Mehlum og be om en bok ti. Gjerne flere.

Inger Lise Børringbo, Tønsbergs Blad 11.10.98

Høydramatisk krim

Sosial indignasjon syder under den tørrvittige stilen

I sin debut for to år siden med "Gylne tider" introduserte Jan Mehlum Tønsberg som kriminelt åsted og advokat Svend Foyn som helt. Dette følges opp i den nye boken, og denne gangen slipper Foyn å forlite seg på en rad av "gode hjelpere" som ustanselig er for hånden. Nå søker han kun assistanse fra kriminalbetjent Wilhelm Mørk, som har sine egne motiver for å trå til.

Det starter med at en unggutt, Elvis, dukker opp på Svend Foyns kontor, men han forsvinner plutselig uten å ha sagt et ord. Dagen efter kan advokaten lese i avisen at gutten er omkommet efter å ha falt ned på skinnegangen foran et tog. Nærmere undersøkelser viser at han pleiet omgang med nynazister, og at han som livslang barnevernsklient bodde på et fosterhjem.

Det er mye sosial indignasjon som syder like under Mehlums tørrvittige stil. Hvilket samfunn har vi skapt som får unge mennesker til å melde seg ut og myndighetene til å toe sine hender? Foyns besøk på fosterhjemmet gir ingen annen klarhet enn at noen skor seg på at andre faller utenfor. Han kommer over en videosnutt der det antydes at Elvis kan ha vært et offer i lugubre pornomiljøer. Dermed kontakter han den uutgrunnelige sosialarbeideren Eva Lunde, som motvillig porsjonerer ut opplysninger.

Samtidig henger en 75-årig tysker seg på et av byens hoteller, og en like gammel nordmann, en kjent forretningsmann, blir funnet druknet. I begynnelsen opptar dette Foyn lite, men visse forbindelseslinjer skal på overraskende vis efterhvert avtegne seg. En noe nedkjørt søster av Elvis materialiserer seg og betaler Foyn tyve tusen kroner for å finne ut hvem som drepte broren, men han er mest oppsatt på å få vite hvor pengene kommer fra.

Foyn drar til Oslo for å spionere på et mistenkelig billedgalleri i Gruners gate. En åtteårig jentunge forsvinner sporløst i samme strøket, og et brutalt drap blir begått i Tønsberg. Mehlum sparer ingenlunde på virkemidlene: prostitusjon, pedofili, nye og gamle nazister, utenlandsk mafia og uoppgjorte regninger fra anno dazumal er noen av ingrediensene, og det hele sys praktisk talt sømløst sammen. En nær sagt avsindig biltur til Hamburg sammen med en AIDS-syk Elvis-dyrker er så vel surrealistisk som oppklarende.

Foyn og Mørks oppgjør med erkeskurkene blir høydramatisk, det er som man kjenner kruttrøken rive i nesen. Og til sist har forfatteren nok en rev bak øret, men Foyn har en glupsk hund som heter Hulda.

Jan Mehlum har skrevet en tidstypisk krim hva uhumskhete temaer angår, og tempoet og fremdriften er upåklagelig.

Terje Stemland, Aftenposten 11.10.98

Alvorlig aktuelt

Jan Mehlums bok «Kalde hender» tar opp aktuelle og alvorlige temaer. Sexmisbruk av barn i et internasjonalt nettverk synes å være mer utbredt enn noen kunne frykte. Men forfatter Jan Mehlum berører også andre aktuelle temaer i sin nye krimbok om advokat Svend Foyn, nemlig barnevernet - eller rettere sagt mangelen på et fungerende barnevern - og norsk nynazisme.

- Problemet med barnevernet i Norge er at det griper inn i for liten grad og med for lite drastiske tiltak.

TVILSOMT BARNEVERN

- Jeg tar et oppgjør med barnevernet i Norge, og spesielt den privatiserte delen av det. Barnevernet er preget av inkompetanse, gjennomtrekk av saksbehandlere, mangel på ansvar og halvveistiltak, sier Mehlum.

Og han vet hva han snakker om. Han har undervist ved sosialhøyskolen i Vestfold. Han er i tillegg markedsøkonom, sosiolog med erfaring fra u-hjelpsarbeid i Afrika. Han har vært lokalpolitiker og er kinoeier i Tønsberg.

- Jeg kjenner barnevernet godt. Det som skjer i boka kunne godt vært hentet fra virkeligheten.

- Barn blir fanget opp av tilfeldige private institusjoner, som tjener millioner på virksomheten. Og hva som skjer der, vet vi lite om.

PEDOFILI OG NAZISME

«Kalde hender» er Mehlums andre bok om småbyadvokaten Foyn. Han lover at det blir en til. Tønsberg er rammen, byen der Mehlum er født og bor i.

- Boka er først og fremst en hardkokt underholdningskriminal, men god krim skal ta opp moralske dilemmaer og ha samfunnsbrodd. Med temaet pedofili, nazisme og barnevern lager jeg realistisk ramme.

Jan Mehlum (53) bokdebuterte i en alder av 51. Hans hovedfigur er jevngammel, skilt - men er langt ifra en sliten halvalkoholisert Varg Veum-type.

- Foyn er en relativt normal person som henger igjen i 70-tallet, som har snublet inn i det moderne 90-tallet.

- Han er nok litt som meg.

Anders Grønneberg, Dagbladet, 26.10.19

Uten dødpunkter

En dag får Foyn besøk på kontoret sitt av en gutt, som seinere samme dag havner foran et tog og blir drept momentant. Gutten het Elvis Kristiansen, og var barnehjemsbarn. Han hadde med seg en videokassett, som inneholdt en meget stygg sexfilm med Elvis og en voksen mann i rollene.

Det er opptakten til alle de uhyrlige hendelsene som driver boka framover. Men bare så det er sagt: Det blir mye på en gang. Veldig mye. Persongalleriet (og her er både skurker, helter og ofre) består av nynazister, gammelnazister, pedofile, østeuropeiske gangstere, barnevernsbarn, Elvis-fikserte tyskerbarn og sosialarbeidere, og de gjør hverandres liv vanskelig i den fredelige Vestfold-byen.

Svend Foyn, som nøster tråder og finner sammenhenger i dette, er en hovedperson det ikke er lett å bli klok på - eller like, for den saks skyld. På meg virker han først og fremst som en snobbete advokat som tyr til kjappe replikker for å barske seg. Han drikker Bache Gabrielsen, hører klassisk eller jazz og røyker sigarer når han skal slappe av. Han kjører en rød Jaguar, men klager over at bilen er altfor lett gjenkjennelig. I utgangspunktet er han ganske usympatisk, men han blir faktisk bedre jo mer man leser.

Og det blir boka også, til tross for sine innholdsmessige eksesser. For Mehlum er en røver i å bygge opp spenning og drive handlingen framover uten dødpunkter. Bare det er ingen liten bragd.

Kurt Hanssen, Dagbladet, 26.10.19

Tønsbergkrim med Svend Foyn

At pedofili ville bli et høyaktuelt litterært tema, har nok mange forstått. Særlig i kriminallitteratur ligger dette emnefeltet lagelig til. En som tar tak i det, er tønsberglektoren Jan Mehlum i «Kalde Hender». Ham kjenner vi fra debutboka «Gylne Tider» (1996) der en ny, norsk antikrimhelt ble født, nemlig den lett stamme privatetterforskeren Svend Foyn. Hjemmehørende i forfatterens egen by Tønsberg der navnet lokalt og nasjonalt har en aura av hval, harpun og forgagne tider. I «Kalde Hender» er hvalolje, harpun og Sørishavet byttet ut med suspekte bakgatemiljøer i vestfoldbyen, kjetting og blanke skaller, avsporede ungdommer og snusket seksualmisbruk. Dette tar altså Svend Foyn tak i på sin uforlignelige måte.

Opptakten i Jan Mehlums roman er knyttet til en gutts tragiske død. Barnevernsklienten, den 16-årige Elvis Kristiansen, blir funnet død i jernbanesporet, tilsynelatende overkjørt ved et uhell. Samme Elvis har forskremt oppsøkt privatetterforsker Svend Foyn på dennes kontor, men forlater kontoret hals over hodet før vår mann får snakket med ham. Tilbake ligger imidlertid en videokassett med private opptak av kryptisk natur. Ved hjelp av gode kvinnelig kontakter i sosialetaten i Tønsberg nøstes båndet opp. Den er en del av barneporno og pedofil aktivitet der gutten øyensynlig har vært delaktig. Snart svinger døden sin sigd i andre åkre også. En eldre, velhaven byborger dør under mystiske omstendigheter, og en annen ungdom kjøres likeledes i hjel av toget. Riktignok i Oslo-området, men likevel. Dermed er det hele i gang, og forfatteren fører oss suksessivt gjennom sosialtriste miljøer og menneskeskjebner, av den art vi har blitt kjent med i tabloidpressen i de siste årene.

«Kalde Hender» vitner om en forfatter med betydelig innsikt i de sider av velferdssamfunnet vi ugjerne snakker om ved middagsbordet, enten man befinner seg på forfatterens hjemmebane eller annetsteds. Jan Mehlum har som forfatter mye til felles med andre av tidens kriminalister i norsk litteratur. Gunnar Staalesen, Fredrik Skagen, Pål Gerhardt Olsen og Kjersti Scheen er bare noen av forfatterens mer kjente blodbrødre. Og Mehlum ligger ikke mange hakkene etter. Hovedpersonen er, som i de fleste norske kriminalromaner av tiden, en lett lurvete antihelt som frekventerer barer og buler, omgås livets nestbeste menn og kvinner og ser på verden med et ironisk og kvasst skråblikk, som naturligvis heter Svend Foyn i denne sammenheng. Det beste er allikevel ikke den kriminalistiske intrigen som Foyn oppskriftsmessig stiller opp, men Mehlums levende, skarpe og treffsikre skildringer av såvel lokalmiljø som tidstypiske tendenser. Der er han god. Skikkelig god.
Jan Mehlum: Kalde Hender, Gyldendal 1998.

Finn Stenstad, dagsavisen Fremover, Narvik 02.11.98

Virkeligheten som modell

Sett av en hel kveld, fortell resten av familien at ørelappstolen blir opptatt noen timer, skaff deg noe godt å drikke (gjerne ei flaske konjakk av type Bache-Gabrielsen) og et knippe gode sigarer. Len deg deretter rolig tilbake og åpne den siste kriminalromanen til Jan Mehlum. Du blir kanskje full etterhvert, du pådrar deg muligens en sigarsår hals, og du blir definitivt ikke sittende tilbakelent så svært lenge. Men både eventuell bakrus, sår hals eller verkende korsrygg er verdt den smule innsats dette krever.

Det er ikke noe oppsiktsvekkende nytt og originalt ved denne boka. Jan Mehlum blander ikke sjangere, men holder seg innenfor kriminalromanens rammer og beveger seg relativt ubesværet i dette rommet. Og det gjør han med så sikker hånd at leseren ubønnhørlig suges inn i det kaleidoskopiske plottet. For her følger det ene handlingsforløpet etter det andre i høyt tempo, men i et språk som er såpass laidback at det ikke blir hesblesende. Dessuten er historien såpass uforutsigbar at man må være med helt til den overraskende slutten for å finne sammenhengen og løsningen.

«Kalde hender» inngår i den kategorien kriminallitteratur der forutsetningen er at det finnes en sammenheng i det som skjer og at denne sammenhengen kan rekonstrueres ved hjelp av logisk tenking. Det kan jo høres logisk og greit ut, men av og til kan det være en kronglete og ikke minst blodig vei fram til oppklaringen av forbrytelsen(e). Det gjelder også omtalte bok.

Som i debutromanen «Gylne tider», er det tønsbergadvokaten Svend Foyn som bekler jeg-rollen i «Kalde hender». Og som i den første boka, får Foyn også denne gangen mer enn nok å bale med. Sentrale rolleinnhavere er ny- og gammelnazister, jugoslaver som driver organisert kriminalitet på høyt nivå, pedofile og andre avvikere som utnytter barn- og ungdom i grove pornofilmer og private barnevernsinstitusjoner som lever fett på offentlige midler. Samtidig fletter forfatteren inn små verbale spark og kritiske kommentarer til hva besteborgere og velmenende byråkrater gjør og har gjort i det «virkelige» Tønsberg. Lesere med kjennskap til 80- og 90-tallets Tønsberg vil for eksempel huske autentiske hendelser som rivingen av gamle Tønsberg Kino, nynazisten som ble tildelt en kommunal leilighet midt i sentrum i et slags forsøk på rehabilitering og kommunens aktivitetsopplegg for å «omvende» andre ungdommer med samme brune legning.

Kombinasjonen av fiksjon og fakta kan riktignok være et minefelt å bevege seg inn i, men her virker det ikke synderlig påfallende eller utenpåklistret. De nevnte autentiske hendelsene knyttes relativt naturlig til handlingen, og heller ikke plottet forøvrig bærer preg av usannsynlige hendelser. Via mediene opplever vi at virkeligheten ofte overgår fantasien hva følelsesmessig avstumpethet og bestialitet angår. Når Mehlums penn tegner et litterært bilde av en så skitten geskjeft som produksjon av barnepornofilmer, aner vi derfor det mørke omrisset av virkeligheten i bakgrunnen.

Boka er likevel ikke mer realistisk enn at vi møter en svært så utradisjonell politimann som inngår i et høyst ureglementert renkespill med Foyn i jakten på barneskjenderne. Hans «enkle» løsning for å eliminere råbarkede forbrytere er forhåpentligvis ikke et speilbilde på framferden til ansatte i det norske politikorpset!
Jan Mehlum har skapt en krimhelt jeg har en følelse av at vi kommer til å treffe igjen. Kriminallitteratur er en sterkt voksende sjanger her i landet, og mye av det som gis ut holder høy kvalitet. Historiene om Svend Foyn hører hjemme i denne gruppa. (Og lurer du på hvorfor jeg anbefalte det nevnte konsjakkmerket, så finner du selvfølgelig svaret i «Kalde hender»).
 

Jan Mehlum: «Kalde Hender», Gyldendal 1998

Jan Gulliksen, Littteraturtidsskriftet KULT nr 4-5 1998