ADRESSEAVISA

MEHLUM PÅ GODT OG VONDT

Helhjertet, varmt og engasjerende - inntil en masete og lite spennende slutt

Mehlums syvende bok på ti år om den tønsbergbaserte advokat/detektiv Svend Foyn viser godt både forfatterens styrke og svakhet. Det er styrken som vises først. Fortellerdrivet, den lune humoren, den menneskelige varme som preger Mehlums hovedperson, faste bifigurer og de som bare har gjesteopptredener i denne historien - og ikke minst samfunnsengasjementet som ligger bak valg av tema. Denne gangen er det offeret for justismord som er utgangspunkt for den dramatiske historien, der overordnede samfunnsproblemer går hånd i hånd med underholdningspregede tilfeldigheter som detektivsjangeren kanskje krever. Saken Svend Foyn tar fatt på er innfløkt, motoren i Foyns engasjement er forelskelsen i den døve frilansjournalist Mirjam Lange. Hun igjen får ham engasjert i den hørselshemmede Reidar Andersen, som har sittet i fengsel for å voldtatt og drept tre kvinner. Mehlum lager ikke noen overdrevent nær parallell til Fritz Moen-saken, og lar Reidar Andersen som person spille en liten rolle i boka. Men uretten mot Andersen kaster skygger over hele resten av historien, og slik oppnår Mehlum det han ønsker.
Men så er vi over til mehlums svakhet, som ofte blir tydelig mot slutten av historiene og i bøkenes "ettersmak." Han begår litt for ofte hesblesende actionscener som i liten grad engasjerer. Slik også i denne historien, som ender i et storstilt actiontablå som bare kjeder. Dertil er selve løsningen av krimplottet direkte uengasjerende. Historien om den litt klossete Foyn, hans forelskelse, hans datter, ja til og med hunden hans - er engasjerende og spennende. Synd det fisler ut.

Ole Jacob Hoel

AFTENPOSTEN

Årets krim med Svend Foyn som seriefigur er Mehlums mest ambisiøse prosjekt så langt, men det blir for mye av det meste.

Jan Mehlum har skrevet en hel serie med lettleste og forholdsvis enkle kriminalromaner, der Svend Foyn fra sitt advokatkontor i Tønsberg har løst kriminalsaker der han ofte er blitt sterkt involvert personlig, ikke minst i kvinnene han har støtt på.
Foyn har i all hovedsak fungert fint som seriehelt; bl.a. på grunn av karakteriserende trekk som har gått igjen uforandret fra bok til bok. Men faren for at de faste trekkene utvikler seg til gester og geberder og blir klisjéaktige, ble etter hvert tydelig. Derfor er det utvilsomt en fordel at denne har en mer komplisert intrige og i noe mindre grad er avhengig av det repeterende og lett overflatiske som gjelder hovedfiguren.
Mehlum gjør alt for å skrive en kriminalroman som har etterforskning i sentrum, men siden det meste handler om saker som ligger tyve år tilbake i tid, drar etterforskningen med seg en rekke nye forbrytelser. De som trues med avsløring, går ikke av veien for nye drap, bortføringer og trusler for å unngå å bli tatt. Slik skifter romanen på en måte karakter, fra en spennende og samlet undersøkelse av en fortidig mordgåte, til å legge hovedvekten på vold, trusler, forfølgelse og heseblesende action.
Mange lesere foretrekker utvilsomt stort driv i handlingen og effektiv fortelling fremfor den langsomme og detaljerte etterforskning av en kriminalgåte, og i den moderne kriminalroman er det ofte slik at begge elementer er på plass. Hos Mehlum blir det et spørsmål om alt han bringer inn i etterforskningen virkelig henger sammen, eller om det i beste fall er fyllstoff uten nødvendig kobling mot hovedhistorien.

Mord - før og nå.
"Din eneste venn" bringer effektivt Svend Foyn inn i etterforskningen av en serie drap for tyve år siden ved at den døve og vakre journalisten Mirjam Lange ringer, fordi Foyn har god kjennskap til den gamle saken hun planlegger å skrive bok om. Foyns uhelbredelige evne til å forelske seg i kvinnene han møter på oppdrag, fornekter seg ikke. Mirjam er forfulgt av sin eks-kjæreste, og etter alt å dømme av dem hun nå er på sporet av; dvs. de virkelig skyldige i trippeldrapet for lenge siden.
Etter en første mordbrann og en bilsprengning, må Foyn fortsette undersøkelsene alene, selv om han alltid har politimannen Mørk å drikke og prate med. Han leier også inn en forfyllet og pensjonert advokat til å gjøre noen undersøkelser. I det hele tatt er bifigurene, skurker og småkriminelle og andre, noe av det Mehlum gjør fint i denne romanen. Så opplever vi en ny mordbrann og nye drap på ungpiker.
Det går til og med så langt at Foyns datter blir bortført, mens etterforskningen hele tiden ser ut til å være konsentrert på feil sted. Når oppklaringen kommer, etter en oppgjørsscene i tråd med dårlige TV-serier og amerikansk tradisjon, ser vi at oppmerksomheten behendig har vært styrt i andre retninger, selv om leseren hverken blir lurt eller overrasket.

Utvikling og vekst?
Vi forlater advokaten og eventyrfiguren Svend Foyn i godt humør også ved denne bokens slutt. En ny mulighet i kjærlighetslivet gjør at alt grums, alle trusler, alt han har gjennomlevd de siste ukene, er visket ut. Den frynsete advokat og hobbydetektiv er klar for nye oppdrag, som vi kan se frem til. For selv om "Din eneste venn" går for langt i å gjøre kriminalgåten finurlig og etterlater en rekke løse tråder, hører Foyn så avgjort til blant de mer interessante av det utall seriefigurer vi har i norsk krim for tiden. På samme måte varsler denne romanen at Jan Mehlum har forlatt det forenklende og lettvinte, og er på vei mot noe det er god grunn til å følge med på.

Hans H. Skei

BERGENSAVISEN

Forfatter Jan Mehlum slutter ikke å imponere. Det er mektig kost han serverer i krimserien om den rufsete tønsbergadvokaten Svend Foyn. Det er egentlig et stort mysterium hvordan Svend Foyn klarer å forbli såpass anonym. Her har ikke filmverden fulgt med i timen. For dette er norsk krim på sitt beste.
Mehlum tar et kritisk utgangspunkt i dagens samfunn og danderer det i en kriminnpakning som virkelig slår. I "Din eneste venn" er det gamle drap som settes i fokus. I 1980 ble to prostituerte og en ung student drept i Oslo. En hørselshemmet mann ble dømt. Han er ferdig med å sone og har etablert seg i Horten. Men frilansjournalist Mirjam Lange har en spesiell grunn til å grave i saken, og hun oppdager at det er mye som ikke stemmer med dommen som ble avsagt. Hun kontakter Svend Foyn.
Men det å ha rett er ikke det samme som å få rett. Og plutselig begynner nye ungjenter å forsvinne.

Monika Nordland Yndestad

DAGBLADET

Jan Mehlum har alltid hatt en mening med sine kriminalromaner, han er en av de få forfatterne som man kan si har en sosialrealistisk tilnærmelse til sjangeren (og det er ikke ment i nedsettende betydning). Han vil sette fingeren på noe, han vil peke på skjevheter, han vil bedrive samfunnskritikk - og samtidig vil han underholde.

Friske batterier
Og det er stort sett god underholdning i en Jan Mehlum-krim, han makter balansegangen mellom det spennende og det meningsfylte.
Det har gått to år siden forrige roman om Tønsberg-advokaten Svend Foyn, og den viste tydelige tegn på tretthet hos både forfatter og hovedperson.
Men nå virker det som om batteriene er ladet igjen, for advokat og amatøretterforsker Foyn er engasjert i en stor og tung sak som både har personlige og samfunnsmessige sider.
I "Din eneste venn" handler det om justismord, nærmere bestemt om en løslatt trippeldrapsmann som har bosatt seg i Horten. Når ei ung jente i området forsvinner, faller mistanken på ham, men ikke alle er like sikre. Det gjelder i hvert fall for den iherdige (og sjarmerende) frilansjournalisten Mirjam Lange, som fikk sparken fra Dagbladet fordi hun skrev en avslørende sak som ikke viste seg å stemme. Svend Foyn faller for Mirjam, og den gjensidige interessen blir begynnelsen på en sak som får alvorlige konsekvenser for både ham og henne.

Overtydelig
Det er svært lite å utsette på spenningen i "Din eneste venn", Mehlum bygger opp en holdbar intrige rundt maktmisbruk og hemmeligholdelse.
Det som trekker ned, er en del overtydelige stikk til medias tjenere. Både tabloidpresse og TV 2 får gjennomgå med ikke spesielt subtile parodier, mens derimot Aftenposten kommer fra det med æren i behold. Romanen inneholder til og med et hyggelig portrett av avisas politiske redaktør.

Kurt Hanssen

DAGNINGEN GUDBRANDSDALEN

Advokat Svend Foyn (ikke hvalfangeren) får et nytt mysterium å bryne seg på både fysisk og intellektuelt. En dag blir han oppsøkt på sitt kontor i Tønsberg, av den unge, vakre og døve kvinnelige journalisten Mirjam Lange. Hun trenger bistand fordi hun føler seg forfulgt av sin tidligere samboer, en tilsynelatende halvpsykopatisk datakonsulent.
Etter hvert blir Foyn dratt inn i Langes arbeid rundt justismord, spesielt når det gjelder en viss Reidar Andersen som har sonet lovens strengeste straff for flere bestialske drap begått i Oslo i 1980. Nå bor han i Vestfold. Mirjam mener han ble uskyldig dømt og bare på grunnlag av svake og manipulerte indisier. Det Foyn ikke vet, er at det ligger en dypere og alvorligere motivasjon bak den unge kvinnens "prosjekt".
Etter hvert skal det bli mer enn farlig for vestfoldadvokaten å involvere seg i det Lange driver med. Bedre blir det ikke når unge jenter forsvinner sporløst i hjemfylket. Politiet jobber heller ikke helt etter hans hode. Gang på gang viser det seg at virkeligheten ikke er som Foyn og vi lesere tror. Da er det lett å trå feil.
De gamle drapssakene fra Oslo, jentene som forsvinner i nærområdet og Mirjam Langes frykt har sider som interesserer ham både profesjonelt og følelsesmessig.
DIN ENESTE VENN er Mehlums sjuende roman om Svend Foyn. I 1998 fikk forfatteren Rivertonprisen for KALDE HENDER. Han har ikke bare skapt en romanfigur som er i ferd med å få en like framtredende plass i norsk spenningslitteratur som Varg Veum, Aron Ask, Hanne Wilhelmsen, Vilhelm Thygesen og Konrad Sejer. Han har også med sine bøker, inntatt en sikker plass i norsk krimlitteraturs elitedivisjon.
Mehlum er en mesterlig forteller som klarer å gi sine romaner enormt driv. Han er også åpenbart svært grundig i researchen, hvis han da ikke bare besitter en kløktig og beundringsverdig fantasi. At fortellingen tar hyppige vendepunkt gir handlingen troverdighet. For også i virkeligheten utvikler ikke ting seg langs rette linjer.
Min innvending går utelukkende på forfatterens overdrevne og unødvendige bruk av noe/noen og en/et/den/det. Mehlums prosa ville hatt godt av å bli vasket for slike ord.

Per Ivar Henriksbø

DAGSAVISEN

Tønsberg-advokaten Svend Foyn har med årene opparbeidet seg kjendisstatus i den norske krimlitteraturen.
Riktignok ligner han som figur til forveksling et par andre av den lett forsofne, hyppig tørste, men likevel sterkt rettferdighetssøkende krimetterforskerstand.
Men Foyn er fra sin forfatters side utstyrt med tilleggskvaliteter. Han har et arsenal av selvironi og galgenhumor. Egenskaper som gjør ham særdeles livsdyktig og etterlengtet. I tillegg er han utstyrt med bikkja Hulda, et riktignok umælende, men ikke desto mindre svært sjarmerende vesen.
Nå er Foyn og bikkja tilbake i superb form i Jan Mehulms siste og nyeste roman "Din eneste venn".
Det dreier seg om en gammel kriminalsak, som gjennom en iherdig amatøretterforsker, den vakre og døve Mirjam Lange, har fått ny aktualitet. Reidar Andersen har sittet fengslet i 20 år for mordet på tre kvinner en gang tidlig på 1980-tallet. Han er nettopp løslatt, og har slått seg ned i et lite hus i Horten.
Plutselig forsvinner to unge kvinner sporløst, og søkelyset rettes raskt mot Andersen nok en gang.
Svend Foyn trekkes inn i disse hendelsene på en måte som får store og dramatiske konsekvenser både for ham selv og hans nærmeste familie.
Det skal vise seg at Mirjam Lange tydelig er på sporet av noe viktig.
Mirjam Lange blir drept, og hennes lille datter hardt kvestet. Umiddelbart faller mistanken på hennes tidligere kjæreste, en begavet, men usosial og kontrollerende mann. Når også han blir funnet død, rettes søkelyset mot Foyn selv. Som alltid får han problemer med å forklare sine til tider uortodokse etterforskningsmetoder.
Jan Mehlums store styrke er hans tydelige sosiale engasjement, hans humor og hans ofte svært tørrvittige dialoger. Disse egenskapene er i seg selv nok til å ta fatt på en ny Mehlum bok med stort lyst.
Høstens bok lider imidlertid under en tydelig problem med å klare å koble en tidligere kriminalsak med dagens hendelser.
Det tetter seg til mot slutten, som har noen svært dramatiske og spektakulære situasjoner på Håkonsvern i Horten. Men leseren blir likevel sittende igjen med en følelse av at ikke alle tråder nøstes opp. Her er ubesvarte spørsmål knyttet til et gangstermiljø fra Balkan eksempelvis. Og morderen kommer som figur veldig sent inn i bokas handling. Noe som tar mye av spenningen ut av historien.
Til tross for slike innvendinger er dette en roman med mye fin miljøbeskrivelse og psykologisk fint tegnede figurer.

Turid Larsen

DRAMMENS TIDENDE

Landets staeste advokat holder til i Tønsberg og heter Svend Foyn. Hans standhaftighet har sin like bare i forfatteren Jan Mehlum, som har skapt denne krimhelten og som nå slipper ham løs på sitt 7.mysterium. For krimelskere er Mehlum en god venn - om ikke den eneste.
I Din eneste venn handler det først og fremst om tre gamle drapssaker og en kvinnes jakt på rettferdighet. Hun heter Mirjam Lange, er frilansjournalist og spesielt interessert i tre drap i Oslo i 1980: To prostituerte og en ung kvinnelig student utkledd som hore til et kostymeball ble da funnet voldtatt og drept. Politiet fattet raskt mistanke til den hørselshemmede Reidar Andersen som ble dømt på indisier. Uskyldig dømt? Mirjam Lange mener det.
Etter endt soning av straffen har Reidar Andersen slått seg ned i Horten. Lokalbefolkningen reagerer med angst og sinne når det blir kjent at en fryktet trippeldrapsmann går fritt rundt i byen. Samtidig blir unge kvinner sporløst borte i Vestfold, en etter en. Og så forsvinner også Reidar Andersen…
Mirjam Langes undersøkelser fører henne til Svend Foyn i Tønsberg. Det blir et eksplosivt møte som får mange interessante følger, og ingen av dem skal røpes. Spenningen stiger nemlig sterkt, og den skal ikke ødelegges her.
Svend Foyn er en slitesterk gjenganger i norsk krim for tiden. Jan Mehlum har gitt ham et normalt menneskes egenskaper som gjør ham lett å kjenne igjen, dette er ingen superhelt, men en skilt far med et romsligere forhold til alkohol, sin Sankt Bernhardshund og sin tenåringsdatter enn til hennes mor og andre styresmakter. Heltens troverdighet er Foynseriens styrke, og som vanlig skriver Mehlum fengende og fengslende. Han har kanskje vel mange ærender hans helt skal gå, noen må det være for en mann som Foyn, for meg ble det nesten for mange denne gangen.
Men Svend Foyn er en god venn til en god stund i krimstolen.

Rune Larsstuvold

FREDRIKSTAD BLAD

Mehlum på sporet igjen

Innfrir: Jan Mehlums sjuende krimroman er langt bedre enn hans forrige, konstaterer FB's anmelder

Jan Mehlum er en produktiv, men ikke særlig kjent norsk krimforfatter. Hans siste bok, "Din eneste venn," kan absolutt anbefales som høstlektyre.
Jeg ble kjent med Mehlum for et par bøker siden, og ble positivt overrasket. Stor var skuffelsen da hans forrige roman, "Den siste dansen," ikke levde opp til mine forventninger.
Nå er Jan Mehlum på sporet igjen. "Din eneste venn," hans sjuende krimbok, er en finurlig og velskrevet spenningsroman med et fantasifullt og ganske originalt plot.
Det er langt fra noe mesterverk, men boken hver seg godt over middelhavsfarerne i genren.
Det handler om justismord denne gang. For 25 år siden ble Oslo rystet av en serie drap. Tre kvinner, to prostituerte og en student, ble funnet voldtatt og drept i området rundt Sofienbergparken. Den hørselshemmede Reidar Andersen ble dømt på grunn av indisier.
Etter endt soning slår han seg ned i Horten, til lokalbefolkningens store misnøye. Det blir ikke bedre når et par unge jenter fra distriktet forsvinner sporløst.
Mehlums helt er ingen durkdreven "purk", men en temmelig loslitt advokat med et heller frynsete rykte. Svend Foyn driver sin vesle advoaktpraksis i Tønsberg, og kan minne litt om Varg Veum som type. Begge bruker tørr ironi som våpen, begge betrakter samfunnet rundt seg med et visst skråblikk, begge har en trang til det sterke - og ingen av dem er særlig likt av politiet.
Foyn kommer inn i saken da han kontaktes av den vakre frilansjournalisten Mirjam Lange, som er overbevist om at nevnte Andersen er offer for et justismord. Advokaten dras inn i et drama som involverer ham sterkt, ikke minst følelsemessig.
Det skorter ikke på dramatikk i Jan Mehlums bok, uten at handlingen mister troverdighet av den grunn. Forfatteren er god til å holde på spenningen, og tilsynelatende uten skrupler lar han helten sin begå flere lovbrudd i det godes tjeneste. I det virkelig liv ville han nok måttet betale for dem, her går han fri, for dette er fiksjon. Heldigvis.

Erling Omvik

FÆDRELANDSVENNEN

Den kjente Tønsberg-advokaten får nye, heftige utfordringer. Det er blitt bra krim.

Jan Mehlum leverer i høst sin sjuende krimroman med Svend Foyn, ikke spesielt vellykket advokat i Tønsberg – en slags blanding av Humphrey Bogarts rollefigurer og Bergens Varg Veum. Stor sett har dette vært velskrevet og spennende norsk krim med en solid dose sosialpolitisk engasjement, men hans forrige roman bar preg av noe slitasje.

Nå har han tydeligvis samlet nye krefter og er tilbake i godt, gammelt spor. Denne gang dreier det seg om justismord. Søkelys blir satt på gamle drapssaker, samtidig som advokaten med det store hjertet – og den store hunden – blir forelsket i en ny dame, hun som setter spørsmålstegn ved drapssakene.

Dermed dundrer det løs. Mehlum er ikke den langsomme, ettertenksomme forfatteren. Her går det unna med eksplosjoner og mordbranner og et slags filmatisk oppgjør på slutten – hvor det bare er den dramatiske musikken som mangler. Datteren hans blir også bortført denne gangen, og selv blir han igjen stadig mindre troverdig for politiets etterforskere.

En rekke personer introduseres, inkludert noen også fra Balkan. Dett kan synes i meste laget og ikke alltid lett å holde styr på hvis det går mer enn en kveld mellom lesingen. Samtidig morter vi oss over forfatterens samtidskommentarer, eksempelvis denne om en programleder i TV2: ”Selv ikke Oddvar Stenstrøms titusenkronersdress, det intense Gucciblikket eller hans anklagende pekefinger kunne skjule programmets nivå.” Aftenpostens politiske redaktør er han derimot meget begeistret for.

Og igjen er vi blitt mer begeistret for Mehlum.

Svein Harald Moe

GJENGANGEREN

Tre tjue år gamle voldtekter og drap i Oslo ligger som et klamt mareritt over Svend Foyns inntreden i en ny, i utgangspunktet spennende story - etter at en sjarmerende, døv kvinnelig journalist fra hovedstaden har oppsøkt ham på kontoret i Tønsberg. Hensikten er å bringe nye synspunkter inn i disse gamle sakene hvor skyldspørsmålet kan ha blitt manipulert.
Dette er ikke første gang Foyn blir oppsøkt av fortvilte, kvinnelige klienter - og sikkert ikke uten en klar baktanke fra forfatteren.
Tønsbergadvokaten, den loslitte og lett alkoholiserte privatetterforskeren, føler en stadig sterkere nærhet til sjarmerende kvinner i passende alder, og gjennom Mirjam Langes nærvær følger Mehlum opp en "nødvendig" tråd fra de tidligere krimromanene.
Det er i første rekke kjærligheten til Mirjam som får Svend Foyn til å engasjere seg i de gamle sakene - og engasjementet blir slett ikke mindre da flere unge kvinner i nåtidens Tønsberg sporløst forsvinner - og endog Mirjam Lange selv får underverdenens "torpedoer" tett innpå livet.
Dermed har Jan Mehlum oppnådd å bringe Svend Foyn ut av en støvete kontortilværelse - og inn i aktiv tjeneste i et miljø hvor han kjenner fragmentenes mest intime detaljer.
Tett fulgt av hunden Hulda - kjørende i en relativt velholdt gammel Jaguar - søker han inn i vesfoldhovedstadens mange trange bakgater og brune cafeer - gjerne i selskap med en svært så tørst pensjonert advokat eller den kunnskapsrike overbetjenten Wilhelm Mørk.
Imidlertid, det som for oss gamle hortensere gjør denne romanen ekstra attraktiv, er at peripetien - de avgjørende timer og minutter - foregår innenfor verftsområdet på Karljohansvern. Slett ikke uventet etter at Foyn jevnlig gjennom dette romanstoffet besøker marinebyen på jakt etter avgjørende bevis på en sammenheng mellom hva som skjedde for tjue år siden og de forsvunne kvinnene, hjemmehørende i dagens ungdomsmiljøer.
Det er under romanens "hovedhandling" at vi virkelig nyter Mehlums fortellerteknikk og vandringer i kjente miljøer. Her gir forfatteren seg tid til å skildre - her morer vi oss midt i alvoret - her nyter vi Bache Gabrielsens utmerkete konjakk sammen med radarparet Foyn-Mørk.
Avslutningssekvensen fortoner seg langt mer hektisk - i og med at alle brikkene nå må på plass på relativt få sider. Av den grunn blir også logikken til tider noe svevende.
Imidlertid, at vi som sporsøkende lesere nok en gang er på villspor, svelger vi så gjerne. Jan Mehlum har nok en gang gitt oss balansert spenning og mange underholdende sekvenser - samt i denne boken en kjærlighetssøkende Svend Foyn som i løpet av få netter får mer varme enn i de tidligere romanene til sammen.

Jon Terje Grønli

HALDEN ARBEDIERBLAD / HALDEN DAGBLAD

Anbefales!

Jan Mehlum er førsteamanuensis i sosiologi i Vestfold, men må strukturere fritiden svært så godt. Siden 1996 har det kommet en jevn strøm på sju krimromaner om den lett bohemaktige Tønsberg-advokaten Svend Foyn som roter seg bort i saker som mer appellerer til privatdetektivens kløkt enn til lovparagrafene.
Etter 24 års fengsel og sikring slipper den hørselhemmede Reidar Andersen ut av fengsel, dømt på indisier for å ha drept og voldtatt tre kvinner og "underbygd" av tiltaltes fullstendige fremmedfølelse i forhold til rettssaken. Han bosetter seg i Horten. Tilstedeværelsen hans skaper aggresjon da et par ungjenter forsvinner.
Frilansjournalist Mirjam Lange, døv og vakker, ber Foyn om opplysninger om en senere domfellelse av en tilbakestående mann for voldtekt og som henger seg i cellen etter to ukers varetekt. Lange ser paralleller mellom de to sakene og har snust i detaljene. Da begynner det å skje ting, dramatiske ting - selvsagt flere mord - og Mehlum klarer å holde oppe oppmerksomheten.
Lesere som har falt for Foyns uvørne sjarm, har noe ekstra godt i vente. Årets utgivelse er desidert den beste fra sosiologens hånd - ikke minst det uforlignelige portrettet av forfylla overrettssakfører Christian Salvesen d.y. - som bistår Foyn både i etterforskningen og ved kafébordet. Forførende!

Kjell Eriksson

HAMAR ARBEIDERBLAD

Litt lang krim

Kanskje det er en tid for alt. Kanskje krimlitteratur med loslitt, ensom detektiv, litt venstreradikal og med personlige problemer og drikkemønster som stadig blander seg inn i den egentlige krimgåten, ikke passer for alle lesere.
Det er forresten ikke ordentlige krimgåter, heller. De drepte er som oftest drept i samtidskrimmen, og jakten på drapsmennesket er ikke det viktigste, men at helten eller antihelten kommer fram til at livet er til å leve, tross alt, selv om nykjæresten som oftest tilhører de drepte i boka.
Litt slik er Jan Mehlums Din eneste venn, om den rufsete advokaten Svend Foyn i Tønsberg. Mehlum har laget flere krimromaner om Foyn før. Den nyeste handler om gamle drap, som kanskje dreier seg om justismord, sett i forhold til nye drap som begås.
Leserne blir presentert for en mengde muligheter og ledetråder hit og dit, til ikke bare en, men flere lyssky affærer.
Forfatter Mehlum holder tilsynelatende orden på alle trådene og figurene sine, og kommer helskinnet i mål.
Men hvis det var blitt strammet inn litt i bilkjøring og samtaler mellom bokas personer, kunne oppdraget blitt løst på litt færre enn 345 sider.

Liv Simensen

KK

De vergeløses verger

Dett er forfatterens sjuende roman om tønsbergadvokaten Svend Foyn, et navn som forplikter i en by med stolte hvalfangsttradisjoner. Foyn er skilt, har en tenåringsdatter, er noe forhutlet, uheldig i forhold til kvinner, men med et hjerte av gull og en sosial samvittighet som stadig bringer han opp i ugjennomsiktige situasjoner. Han jobber utradisjonelt, kapper svinger og kommer rett som det er på kollisjonskurs med både politi, skurker og øvrigheta.
Jan Mehlums bøker er, sammen med Gunnar Staalesens bøker om Varg Veum, på mange vis et fortsettelse av den hardkokte krimsjangeren som Raymond Chandler er fremste eksponent for. Mehlums helt kjemper for sannhet og rettferdighet. Ofte står han alene mot de mange, gir blaffen i småborgerlige hensyn og er de vergeløses verge.
Denne gang blir han kontaktet av journalisten Mirjam Lange. Hun ner døv, vakker og hemmelighetsfull. Hun jobber med flere kriminalsaker der hun mener det er begått grove feil fra politiets og påtalemyndighetenes side. Kim Fredheim var en stakkar som ble siktet for voldtekt og som hengte seg på cella før saken kom opp til doms. Foyn var oppnevnt som forsvarer i denne saken og hadde uttalt seg svært kritisk om etterforskningen. Dette er utgangspunktet for samarbeidet mellom advokaten og journalisten. En annen sak hun er opptatt av, er Reidar Andersens. Han ble dømt for tre drap, har sonet, og lever nå en folkesky og isolert tilværelse.

KK MENER: En tradisjonell "whodunnit", kløktig snekret sammen, med godt driv, bortsett fra slutten, som er noe uttværet. 4 av 5 stjerner

Aud Nordberg

MAGASINET THRILLER

Gufs fra fortiden

Jan Mehlum er en av våre fremste krimforfattere. Kanskje ikke helt i toppdivisjonen salgsmessig, men hans romaner er en flott studie i stilistisk krim med gode plots. Mehlum har også alltid ønsket å tilføre sine romaner mer enn bare mord og oppklaring; det ligger som oftest en realisstisk tilnærming til samfunnsmessige problemstillinger mellom linjene i bøkene. Din eneste venn er intet unntak. Mehlums advokat-protagonist Svend Foyn blir kontaktet av en døv eks-journalist i Dagbladet, Mirjam Lange, som forsker i gamle drapssaker. En av disse sakene omhandler en mann som ble dømt for trippeldrap på unge kvinner for over 20 år siden. Mirjam mente det var justismord og at den skyldige fremdeles er på frifot. Foyn innleder et forhold til Mrjam, og blir snart involvert for fullt i den gamle saken. Det viser seg at det er ting som tyder på at Mirjam har rett i sine antakelser, og når noen prøver å drepe henne, blir Foyn overbevist om at trippeldrapet aldri ble oppklart. Og handlingen tar en ny vending når nye kvinner forsvinner. Er det den løslatte trippelmorderen som er på ferde igjen, eller står Foyn overfor en ny kaldblodig morder?
Det som gjør Din eneste venn til en krimroman langt over gjennomsnittet er Mehlums evne til å konstruere et spennende handlingsmønster der leseren stadig vekk får nye overraskelser. Han skriver gode personskildringer og klarer å gi et ganske komplisert plot en høy grad av troverdighet. Og i Svend Foyn har han en spennende og interessant hovedperson.

Thomas Ludvigsen

NETTAVISEN

Krimforfatter Jan Melhum mener Fritz Moen-saken er den styggeste rettssaken Norge har hatt siden annen verdenskrig. Nå bruker han Moen som grunnlag for sin nye krimbok.

I "Din eneste venn" bruker Jan Mehlum justismordet på Fritz Moen som bakgrunn for krimgåten.
Hørselshemmede Reidar Andersen ble i sin tid dømt for tre drap på kvinner. Han har sonet en livstidsdom, og nå har han bosatt seg i Tønsberg. Når så unge kvinner begynner å forsvinne, rettes søkelyset og befolkningens frykt mot Andersen. Men var han egentlig drapsmann i utgangspunktet?
I et forord som ble tatt ut av boken skriver Mehlum at "Din eneste venn" er sterkt inspirert av Fritz Moens liv. Det er mange likhetstrekk mellom nå avdøde Moen og romanfiguren Andersen.
- Men vi valgte å ta det ut fordi denne boka jo ikke handler om Fritz Moens liv, sier Jan Mehlum til TV 2 Nettavisen.
Jakten på en skyldig
Som mange andre i Norges land har han stusset over det som har kommet frem i ettertid i Moen-saken da han ble frikjent for det ene drapet han var dømt for. Han er opprørt over at Moen kunne bli dømt på så svake indisier. Og også at han kunne bli dømt når døvetolken hans forsøkte å forklare igjen og igjen at hun trodde ikke den ressurssvake Moen skjønte hva dommeren spurte om.
Man valgte til og med å flytte dødstidspunktet med nesten et helt døgn for å få det til å passe med Moens bevegelser i Trondheim - et samfunn som var lammet av de to drapene.
- Og da man fant ut at sæden på den døde kvinnen ikke var fra Moen, mente man at han hadde brukt kondom da han voldtok henne, sier Mehlum.
Virkeligheten verre
"Din eneste venn" er første historien Mehlum har skrevet der leseren direkte kan skjønne at intrigen er inspirert av en virkelig historie.
- Jeg tror vi som skriver krim har en misjon i å beskrive virkeligheten. Alt for mange norske romaner handler om seriemordere som kutter av folk kjønnsorganer. Jeg tror ikke på det. Historiene fra virkeligheten er mye verre, mener Mehlum.
Han er imidlertid klar på at om man bruker levende personer, så må man gjøre det på en slik måte at man ikke tråkker på noen.
- Krim bør handle om saker som man ikke uten videre ser, for eksempel at en makttopp blir stilt noen spørsmål. Skal jeg sparke, sparker jeg oppover, sier Mehlum.

Vibeke Johnsen

NRK TRØNDELAG

Justismord blei krimroman

Justismordet på Fritz Moen frå Trondheim er inspirasjonen i ein ny kriminalroman av forfattar Jan Mehlum.

Sigrid Heggheim og Torunn Finstad blei drepne i Trondheim i 1976 og 1977. Fritz Moen, som var døv og sterkt handikappa, blei dømt for begge drapa, men seinare frifunnen for det første.

Forfattar Jan Mehlum har følgt saka sidan 1970-talet og er svært opptatt av det som skjedde.

- Eg har interessert meg for denne historia sidan den gongen, og justismordet på Fritz Moen var lagt på veg det som inspirerte meg til å skrive "Din eneste venn", seier Mehlum til Adresseavisen.

Fritz Moen døydde i påsken i år, men framleis blir det arbeidd for å få den andre drapsdomen tatt opp på nytt.

- Saka om Fritz Moen er Noregs største rettsskandale i moderne tid og eit trist døme på at storsamfunnet grip tak i ein person som ikkje kan forsvare seg, seier Mehlum til avisa.

Kristin Agerlie

OPPLAND ARBEIDERBLAD

Jeg har lest de fleste av Jan Mehlums krimhistorier med den lurvete advokat Svend Foyn i sentrum. Din eneste venn hans beste hittil. Det sier ikke så lite. Over tid har Mehlum skrevet seg inn i toppsjiktet.
Utgangspunktet denne gang er trippelmord med voldtekter, i Oslo på 1980-tallet. En hørselhemmet stakkar på 35 blir dømt ut fra foreliggende indisier. Den vakre, også hørselshemmede, journalist Mirjam Lange gjenopptar etterforskningen i 2004 - fordi unge piker på nytt forsvinner.
Svend Foyn, med stor hund og usunn livsstil, kobles inn i saken, som har mange sidespor og dramatiske konfrontasjoner underveis. Etter 150 sider av de 350 i Din eneste venn mente jeg å ha løsningen. Å, langt ifra! Ikke helt skivebom, men heller ikke i nærheten av tier'n. Da svarene åpenbarte seg var de logiske og troverdige. Slik skal det være!
Hvorfor ros og anbefaling? Mehlum skriver godt. Han mikser spenning, små sarkasmer om forhold og hendelser i dagens samfunn (sosiolog som han er), samt noen humoristiske innfall med det rette glimtet i øyet. Viktigere: Svend Foyn oser at tradisjonsrik USA-deckare. Man venter på filmer, der en kloning av Humphrey Bogart, William Holden og Robert Mitchum slentrer inn på det sigar- og konjakkstinkende kontoret i Tønsberg. Mehlum er en tradisjonsbærer, men også en fornyer av genren. Og han lar aldri anti-helten bli parodisk.
Så hvorfor ikke er glitrende sekser? Fordi opphavsmannen lar sin advokat i Tønsberg gjenta visse punchline-grep. Litt for ofte "avholder han seg fra en sarkastisk kommentar. Enda oftere avslutter hunden Hulda avsnittet med knurr og andre "kommentarer". Jeg blir smålei bikkja innimellom.
Ikke ulik Henning Mankells måte, sier noen. Større ros er det neppe mulig å gi. Anbefales.

Odd Erik Hagen

RANA BLAD

Årets beste bøker
Litteraturanmelder Stein-Arve Myrbakk har tatt for seg året som gikk. Her er hans fem norske favoritter i 2005.

Med "Din eneste venn" hevder Jan Mehlum seg i konkurransen med hvem som helst om årets beste norske kriminalroman. Romanen har ei god og spennende historie, en krimhelt som holder en viss stil, som kanskje ikke er så ulik mange av sine innen- og utanlandske kolleger innen krimsjangeren, men Svend Foyn er i alle fall ikke mindre sjarmerende. Mehlum lar ham endatil få en kvinnelig hjelper. Forfatteren er språklig meget dyktig, dialogene er levende, og det er en fint stigende spenningskurve.
"Din eneste venn" har det meste av det en kan ønske seg av ei god spenningsbok. Dessuten har Mehlum et kritisk øye til politi og rettsvesen, som anklages for ikke å være grundig nok i behandling av kriminalsaker, og når ulykka først har skjedd og den lille mann sitter i klemma og er uskyldig dømt, er det liten vilje til å rette opp skaden. Det er nok mye aktualitet i Mehlums beretning.

SOLABLADET

Bok nummer syv om Tønsberg-advokaten Svend Foyn er en velkomponert og aktuell krim med god driv og et engasjerende persongalleri.
Når flere unge kvinner i Vestfold blir borte, blir en tidligere drapsdømt einstøing automatisk offer for lokalsamfunnets frykt og fordommer. Er den hørselshemmede Reidar Larsen en psykopatisk voldtektsmann og morder, eller er han bare en stakkar som mot alle odds forsøker å skape seg et liv på samfunnets ytterkant? Den døve journalisten Mirjam Lange har lenge jobbet med gamle drapssaker, og hun mener bestemt at Reidar Larsen har vært utsatt for justismord. Når han på nytt kommer i søkelyset, tar hun kontakt med Svend Foyn. Foyn lar seg umiddelbart fascinere av den mystiske Mirjam, men som vakre kvinner flest betyr hun trøbbel for den litt forsofne helten. Noen har tydelig interesse av at disse sakene får ligge i fred, og snart er Foyn del av et spill på liv og død.
Mot slutten av boken blir det litt mye «action» for min smak, men historien henter seg inn igjen i de siste kapitlene, og avsluttes med eleganse.
«Din eneste venn» er en godbit for oss som liker krim, men ikke orker de nitide skildringene av vold og tortur som så mange forfattere henfaller til. Uten å ty til spekulative detaljer, holder Mehlum oss fanget fra begynnelse til slutt.

Britt Ellingsdalen

STAVANGER AFTENBLAD

Advokat med stort hjerte

Bestialske drap med tråder tilbake til fortiden

Tønsbergadvokaten Svend Foyn har en egen evne til å rote seg opp i trøbbel. I "Din eneste venn" blir han kjent med og etter hvert forelsket i en ung frilansjournalist som stikker nesa si bort i gamle drapssaker. Noe hun ikke burde ha gjort: Hun blåses i fillebiter i en eksplosjon. Og Foyn slev virvles inn i disse gamle - og nye - drapssakene som sirkler rundt drap av unge og lettkledde jenter.
Sosiologen Jan Mehlum skriver engasjerende krim. Og det er tydelig at han i årets roman har latt seg inspirere av reelle saker fra våre relativt nære norske krimhistorie. Både forfatter og etterforsker synes drevet av en "rett skal være rett"-tankegang. Og ånden til utstøtte og uskyldige drapsdømte presoner som Fritz Moen og Per liland hviler tungt over "Din eneste venn." Men Mehlum koker naturligvis sammen en skikkelig spenningshistorie, hvor trådene glir i de mest uventede retninger, og hvor det topper seg mot slutten. Romanens lille minus: Noen litt for jabbete partier. Dessuten er det lite trolig at Foyns politikompis ville lekket så mye informasjon til ham som han faktisk gjør.

Kjetil Wold

TØNSBERGS BLAD

Styrket vennskap

TØNSBERG: Går mannen tom? Jeg fryktet for et par år siden at Jan Mehlum hadde tørrskrevet Svend Foyn-konseptet sitt.

I disse dager viser Mehlum at så ikke er tilfellet. Med den sjuende romanen om tønsbergadvokaten Svend Foyn der tittelen er "Din eneste venn", blir så vel skildringen av Svend Foyn som utviklingen av selve plottet rikere enn i de siste romanene.
Forklaringen kan være flersidig: ikke minst at virkeligheten gang på gang tilbyr kriminalforfattere stoff til bearbeiding og inspirasjon. Vi har eksempelvis den tragiske Moen-saken fra Trondheim friskt i minne. Dessuten har Jan Mehlum åpenbart fått et så nært og tett forhold til sin skarpskodde, men ukonvensjonelle etterforskende advokat, med større sans for tilhold på Grandhjørnet enn på sitt kontor, at han kan gi et stadig fyldigere portrett av hovedpersonen.

Forelsker seg
Denne gangen er det flere hendelser av skakende karakter som gjør livet vanskelig for Foyn. Ikke minst fordi en av dem involverer ham på det mest intime vis.
Han blir kjent med den døve frilansjournalisten Mirjam Lange som er opptatt av å grave i en gammel draps- og voldtektssak der den dømte er sluppet fri, etter over tjue års soning, og nå trekkes inn i voldtekts- og forsvinningssaker i Oslo, Horten og Åsgårdstrand. Svend Foyn forelsker seg i oslokvinnen, innleder et forhold som dramatisk får de verste konsekvenser for dem begge og for hennes mindreårige datter. Intrigen er stramt bygd opp, godt tildekt og levende skildret. Her spinnes det både på forhåndsdømming, medieskapt hysteri og realistisk aktualitet. For Svend Foyns del blir den personlige involvering og hans engasjement problematisk og konfliktskapende. Gravingen i det som synes å være et justismord, avdekker skjulte mønster som dels omslutter Mirjam Lange, den utstøtte, hørselssvekkede og såkalte trusemorderen Reidar Andersen i Horten, og Svend Foyn selv.

Realistisk handling
I "Din eneste venn" har forfatteren maktet å utvikle et realistisk plott med overraskende vendinger underveis, og blitt enda mer skarpskodd i sine ironiske replikker og samfunnskritiske kommentarer- Alt lagt i munnen på advokaten fra torgområdet i Tønsberg.
Et høydepunkt er intermessoet der Foyn samtaler med sin pensjonerte og langt fra tørre advokatkollega, overrettssakfører Christian Salvesen d.y. Dialogperler som viser Jan Mehlums elegante karakteriseringskunst. Forfatteren har gjentatte ganger vist til Gunnar Staalesen som et mønster og forbilde. Med sin sjuende Svend Foyn-roman er han blitt Staalesens likemann.

Finn Stenstad

Brev til en dikter - Kjære Jan Mehlum

Hver gang jeg beveger meg gjennom Tønsberg sentrum og passerer en bestemt kafé, trekkes tankene i retning av Svend Foyn, den litt loslitte advokaten med teft for kriminalsaker.

Jeg innbiller meg at Foyn frekventerer denne kafeen hvor avgjørende opplysninger kan plukkes opp. Det betyr at dine fem romaner om denne høyst levende og oppegående litterære skikkelsen som du har plassert i vårt eget bymiljø, har gjort noe med meg - fiksjonen har blitt en del av virkeligheten. Dette er kanskje en av de viktigste elementene for at litteratur skal leve - også kriminallitteratur - den må ta tak i oss.
Slik har det vært for meg og møtet med de fem romanen dine. Det startet med "Gylne tider" i 1997, så fulgte på rekke og rad "Kalde hender" året etter, "Det annet kinn" i 1999, "En rettferdig dom" i 2000, "En nødvendig død" i 2002 , "Den siste dansen" i 2003, og i disse dager den sjuende i rekken, "Din eneste venn." Gjennom bøkene har Tønsberg og omegn blitt satt behørig på kartet, og du har fått plass i ypperste divisjon i norsk kriminallitteratur. Ser man på boklista di, er begrepet 'litterær raptus' lett å gripe til. Hva satte i gang en så kreativ og vellykket skriveprosess?

Kriminallitteratur er kanskje den mest leste og mest solgte litterære sjanger i Norge nå. Romanserien om Svend Foyn har jo mange litterære søstre og brødre. I hvilken grad har du hentet inspirasjon ute og hjemme i ditt eget arbeid?
Å legge sine romaner og sin helt direkte inn i lokalmiljøet er en utfordring. Som jeg nevnte, trekkes jeg konkret mot en spesiell kafé i byen. Jeg har ellers forsøkt å følge noen av rutene til Foyn, sett litt i telefonkatalogen for å finne navnelikheter, tittet på gatekart. Det man spør seg om, er hvor bevisst du er når det gjelder miljøtegningens troverdighet og forhold til virkeligheten. Og hvordan dette med gjenkjennelighet har sine sider - for eksempel at mennesker føler at de har blitt modeller i romanene.

Svend Foyn-bøkene er en vaskekte serieroman. Så vidt jeg vet, kommer du i løpet av høsten med enda en ny roman om ham. Det jeg, og sikkert andre, lurer på, er hvordan forfatteren finner inspirasjon til stadig påfyll i serien? Er det slik at hendelser rundt oss stadig vekk kan transformers til kriminalromaner i ditt konsept, eller er det tale om en betydelig grad av litterær kreativitet som forklarer dette? Jeg tror mange med meg både ser fram til en ny roman om Svend Foyn og til noen svar på det jeg har kommet inn på i brevet.

Vennlig hilsen
Finn Stenstad

Kjære Finn Stenstad!

Som så mange andre av min generasjon ble møtet med det svenske forfatterparet Sjöwall & Wahlöö's krimhistorier fra det svenske folkhemmet skjellsettende for min interesse for sjangeren.

Men lenge før det hadde jeg som guttunge slukt amerikansk kiosklitteratur av forfattere som etter hvert skulle komme til å bli stuerene. For en gang var også Raymond Chandler bare en av mange produsenter av litterær massekultur. I dag vet vi bedre. Men det var før. I dag leser jeg lite krim, men gjør unntak for enkelte av mine norske kolleger, samt noen samtidsforfattere. Ingen nevnt, ingen glemt. Men Staalesen må jeg lese. Varg Veum, Phillip Marlowes norske slektning, blir som en gammel venn for oss som har lest krim en stund.
Like mye nytte og inspirasjon har jeg nok hatt fra min faglige bakgrunn som sosiolog. For evne og vilje til å gå bak kulissene, under overflaten, bak pene ord er nødvendig for den som leter etter virkeligheten. For lite er som det ser ut til, ikke bare i advokat Svend Foyns univers.

Det er noe underlig med denne krimlitteraturen. Det skrives og leses mye av det. Urimelig mye, vil noen med en viss rett kunne hevde. Kanskje handler det om noe så enkelt som at krim på et vis representerer den episke fortelling; historier med en begynnelse og en slutt. Eller kanskje dreier det seg om krimfortellingens funksjoner; å gjenskape en slags rettferdighet, å skape orden i kaos og forutsigbarhet i det uforutsigbare, å få vite noe om hvordan ting egentlig henger sammen.
Vi som skriver liker å se på bøkene våre som prosjekter; ideer som skal realiseres gjennom fortellingen. Og prosjektet Svend Foyn har en slik bærende idé. Ikke spesielt original eller særegen, men likevel en gjennomtenkt. Det er ikke tilfeldig at historiene starter i småbyen Tønsberg. Ikke fordi de handler om denne byen, men fordi Tønsberg er en metafor, et bilde på det moderne Norge der småbyen er en sentral, velkjent og realistisk arena. I dette landet har vi ingen metropoler, bare små steder og byer. Og det er der vi lever våre liv.

Heller ikke fortellerstemmens navn er noen tilfeldighet. Men jeg vil overlate tolkningen til leseren. At mannen har en hund, at han stammer, kjører en veteranjaguar, at han er litt slitt i kantene, alt dette er selvfølgelig klisjeer. Men krimfortellingen utgjøres langt på vei av klisjeer. Utfordringen er å stable disse sammen på en slik måte at de gir mening til historien.
Men det mest sentrale poenget i fortellingene om advokat Svend Foyn er nok den erkjennelse at vi alle beveger oss på kanten av et stup vi verken ser eller kjenner til, et terreng der hva som helst kan skje, uten at vi selv kan kontrollere det. For nettopp dette er modernitetens drepende dilemma; vi tror vi kontroller det hele, men i neste øyeblikk er katastrofen der. Et øyeblikks uoppmerksomhet, brå aggresjon eller ustyrlig begjær, en tilfeldig begivenhet, å være på feil sted til feil tid. Brått kan vår trygge tilværelse forandres til et kaos der rett er galt og opp er ned, der hvem som helst kan gjøre nesten hva som helst. Historien er full av eksempler.
For de kriminelle, forbryterne, de vi bare har hørt om, de er i virkeligheten skremmende lik oss andre. På et tidspunkt tok de kanskje noen feil valg, beslutninger som den gangen virket rimelige, eller det ble bare sånn. Kanskje hadde de uflaks. For den tynne, usynlige linjen som skiller dem og oss er en fiksjon, en nødvendig mental grense mellom det normale og trygge og det farlige der ute et sted. En slik forståelse gjør oss tryggere. Men den er falsk.

Det hender at jeg bruker modeller fra nærmiljøet. Men vi som er i fiksjonsbransjen kan fikse på virkeligheten. Så vi klipper og limer på steder, begivenheter og personer slik at de passer vårt formål. Meg bekjent er det minst to advokater i denne byen som oppfatter seg som modell for Svend Foyn. De tar feil. Men det gjør ingenting. Uansett hvor mye vi fantaserer, så er virkeligheten et hakk verre. Eller bedre. Den har en tendens til å innhente oss, bite oss i nakken og la oss bli stående undrende igjen. Mer enn én gang har jeg kunnet lese om saker og ting jeg en gang har kokt sammen i vill fantasi - etterpå og i en mye verre utgave. Så stoff slipper vi krimforfattere aldri opp for. Det er bare å se seg rundt. Men helst bak pene kulisser. Og som kjent er det nok av dem i pene, norske småbyer. For bak blomstene, plenene og gardinene finnes det alt sammen; begjær og hat, svik og bedrag. Vi må bare se bedre etter.

Nylig ble den sjuende boken i Foyn-serien; Din eneste venn, sluppet. Denne gangen har jeg mer direkte enn noen gang tidligere brukt en realistisk historie som inspirasjon og bakteppe for plottet, selv om også denne fortellingen er en fiksjon. Men det kunne vært sant - alt sammen. Og mye er virkelig sannhet. Skillet mellom fiksjon og fakta forblir min hemmelighet. Forhåpentligvis er det en spennende historie. For når alt kommer til alt er det dette krimsjangeren handler om; å fortelle gode, spennende og medrivende historier som stimulerer leselysten og trangen til å vite hvordan ting henger sammen. For det gjør de vel?

Vennlig hilsen
Jan Mehlum

VG

KVINNER BETYR TRØBBEL
Terningkast 3

Det slår ikke feil. Kvinner betyr trøbbel for Svend Foyn, Jan Mehlums trivelige, om enn noe loslitte krimhelt.

Denne gang oppsøkes han av en flott journalistdame som ønsker hjelp med en gammel drapssak. Hun mener feil manne ble dømt, og antyder snusk i rettsapparatet. Foyn kjenner saken, og siden damen er særs kjekk, blir han trukket inn med hud og hår, bokstavelig talt. Konsekvensene blir alvorlige – både for Foyn selv og hans familie. En mulig svakhet er at leseren uavbrutt følger Foyn: persongalleriet forblir en smule anonymt, omtalt i tredje person. Og Mehlum tar aldri snarveier; her er etterforskningens mest detaljerte tråkigheter tatt med. Realistisk? Sikkert. Kjedelig? Dessverre ja. I det hele tatt kunne Mehlum med fordel ha beskåret denne boken kraftig og derved gitt den mer driv.

Vel: Mehlum trekker alltid inn en rekke interessante samfunnsproblemer i sine krimmer – så også her. Så leseverdig er det, men heller ikke mer.

Jon H. Rydne

ØSTLANDSPOSTEN

Spenningsmettet thriller
Nå er den endelig her, Jan Mehlums nye kriminalroman, den sjuende i rekke om advokat Svend Foyn, en spenningsmettet thriller hvor en liten del av den intense dramatikken finner sted på Mølen.

Så holdt han altså løftet han avga i slutten av mars i fjor, Jan Mehlum. Han var da på Mølen-besøk med ØP på slep for å finne en egnet hytte hvor han kunne la "dramatiske saker skje" i sin neste kriminalroman. Nøyaktig hvilken rolle hendelsene på Mølen skulle spille, hadde han da ikke helt klart for seg, betrodde han oss. Vi kan nå røpe at hytta på Mølen brenner, menneskeliv går tapt i brannen, og hendelsen er viktig i oppbyggingen i den spennende kriminalhistorien som Mehlum skulle hatt klar for utgivelse i våres, men som først i disse dager er på plass i bokhandlerhyllene.
Turen på Mølen var bare et lite ledd i kjeden av research som ligger bak historiene om den litt loslitte Tønsberg-advokaten Svend Foyn. For Mehlum legger sine historier til virkelige steder, gjerne i Vestfold, og da gjelder det at detaljene blir riktige.
"Din eneste venn" er selvsagt ren fiksjon, men likevel med snev av rot i virkeligheten. Denne gang er det tre nesten 25 år gamle drap som er opptakten til historien. En hørselshemmet mann ble mistenkt for drapene og senere dømt på indisier. En kvinnelig frilansjournalist interesserer seg for saken, og reiser spørsmålet om mannen ble uskyldig dømt. Hun kommer selvsagt i kontakt med Foyn, og så begynner ting å skje.
Nye drap og dramatiske hendelser følger på rad og rekke, og den tidligere trippeldrapsdømte mannen kommer i søkelyset igjen. Spørsmålet er imidlertid om noen annen kan stå bak ugjerningene, og om fabrikkerte bevis og "grums" i politi og rettsapparat har ført til at en uskyldig har sonet i årevis. Tematisk har Mehlum latt seg inspirere av virkeligheten, og særlig historien til drapsdømte og senere frikjente Fritz Moen, uten at boken på noen måte kan sies å være bygget på Moens historie.
Jan Mehlum er sosiolog og førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold. Sosiologen kommer tydelig fram også i krimforfatteren. Det merkes både i temavalg og i den smule samfunnskritikk som alltid er å finne i Mehlums historier. Også filmentusiasten Mehlum legger igjen en del av seg selv i Svend Foyn og i persongalleriet for øvrig.
Men først og fremst er Mehlum er drivende god forteller med en penn som vekker leselysten hos selv skoletrøtte lesevegrere, og med en stor skare faste lesere som gleder seg til hver gang en ny bok er i komminga. Svend Foyn har for lengst funnet sin form. Antiheltens usvikelige evne til å rote seg opp i vanskeligheter, og hans like usvikelige evne til å oppklare sakene, virker forbausende troverdig i mehlumsk tapning. I den nye boken skjer ting som vanlig i høyt tempo. Når du skal lese boken, så sørg for å ha god tid. For "Din eneste venn" er en bok du vil få store problemer med å legge fra deg før den er lest til ende.

Svend Einar Hansen